Fotballrevolusjon?

Noen revolusjoner har den egenskap at den ikke oppdages av dem som er i stormens øye, mens andre er helt åpenbare for alle. Jeg har selv opplevet en av den første typen. Finansmarkedet og banknæringen har i de siste 30 årene vært gjennom det som kalles finansrevolusjonen. For 30 år siden var banknæringen ledet av jurister med kompetanse på utlån, lånedokumentasjon og rammebetingelser fra det offentlige. Men ny teknologi innen porteføljestyring og liberalisering, ble det mye viktigere å inneha kompetanse om porteføljestyring og tilnærming til markeder i endring. Juristene er nå spesialister innen sine segmenter i næringen, men er ute fra ledelsesnivåene. Relevant kompetanse er nøkkelordet. Uten denne er man sjanseløse i dagens finansmarked. Formalkompetanse har i dag en helt annen vekt enn for 30 år siden.

Kan vi finne noen fellestrekk innenfor fotballen? Er det noe vi kan lære her? Er vi i fotballen også innen ”markeder og en verden i endring?” Vil fotballmarkedet eller deler av denne gå fra low-tech til hi-tech? Vil fotball-Bergen havne enda lenger etter enn i dag? I denne artikkelen vil jeg diskutere høykvailtetsdelen innen fotballen. De beste unge spillerne og de beste lokalklubbene på seniornivå. Selv om det er et engere segment, har de betydning for andre og større deler av lokalfotballen. Jeg skal kort gå gjennom markedet slik jeg ser det i dag. Virkeligheten er vel i liten grad diskutabel.

Min hovedpåstand er den at Hordaland utvikler færre spillere på toppnivå enn de viktigste konkurrentene våre (Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Oslo), både prosentualt og i absolutte tall. Bevisene kan vi finne i resultater på både individ- og lagsnivå. Ingen av de virkelige spillerprofilene i eliteserien kommer fra Hordaland. Bjørn Dahl, og Cato Guntveit er kanskje de største. Vi får færre yngre landslagsspillere enn tidligere. De tre siste laguttakene viser at vi på G-16, G-19 og U-21 bare fikk en spiller, mens Oslo har 16. På lagsnivå er Brann ensom svale, men virksomheten deres er nok litt på vei vekk fra lokalfotballen, slik det ser ut for oss utenfor stadionmurene. Bak Brann har det aldri tatt av etter andre verdenskrig. Det er bare Årstad (1950-tallet), Varegg (1950-tallet) og Fyllingen (1990), som har overlevet i landets øverste divisjon. Og ingen mer enn bare en sesong. Ser vi det nivået som i dag er 1. divisjon, må vi helt tilbake til 1995 for å finne lokale lag som overlevde i divisjonen, da både Fana, Fyllingen og Åsane unngikk nedrykk. Siden den gang har bare Åsane (2002) og Løv-Ham vært i divisjonen, og begge har slitt med nivået.

Hva kan vi gjøre for å snu denne trenden? Det finnes få enkle svar, men ett av dem er nok å fordele ressursene på en annen måte. I dag går pengene til Branns A-lag, ulike seniorlag og litt perspektivløs breddefotball. Hvor bør vi sette inn støtet for å få frem flere unge talenter til norsk toppfotball i Hordaland? Etter min oppfatning bør ressursene inn i ungdomsfotballen. Vi bør dreie modellen vekk fra ”pappamodellen” til kompetente trenere i ungdomsfotballen. Vi få opp statusen i ungdomsfotballen. I dag bruker vi midler og ressurser til spillere i seniorfotballen, som aldri kommer til å nå norsk toppfotball.

Hvis vi ser på de lagene som ligger nærmest Brann i Hordaland, ligner de alle på en drink med søtt blandevann og 5-6 isbiter. Det spiller ingen rolle for smaken hvilken isbit som er øverst eller underst, smaken er pyton uansett. Vi ser jo ganske klart at resultatene de siste 10-50 årene ikke har vært gode nok, det er bare Brann som er unntaket.

Hvor kan vi finne ideer og konsepter, som kan føre lokalfotballen ut av uføret? Med bakgrunn i det øverste avsnittet er jeg meget opptatt av mennesker med kunnskap om toppidrett og toppfotball, helst begge deler. I de siste 3-5 årene har Oslo blitt stadig mer dominerende på feltet spillerutvikling. Klubber som Lyn, VIF, Stabæk og Skeid fostrer landslagsspillere og eliteseriespillere av et antall som vi i Hordaland sliter med. De har flere mennesker med relevant kompetanse innen området spillerutvikling enn klubbene i Hordaland. Hvis denne trenden fortsetter vil nok klubber utenfor Oslo slite i norsk toppfotball. Den eneste muligheten er å kjøpe de beste unge spillerne. Men det er bedre å ha varelageret selv, vil jeg tro.

Samarbeid med skoler med solid kompetanse på toppidrett og fotball er helt sentralt. Videre er en policy i klubben, som integrerer spillerutvikling og seniorlaget helt sentralt. De unge må få muligheten. Det er flere 17-19 åringer på Lyns A-lag enn det er på de lokale lagene i 2. divisjon. Overraskelsen er ikke den at vi ikke utvikler talenter, men at så mange ikke forstår sammenhengene. Avslutningsvis vil jeg hevde at skoleløsninger med vekt på topp kompetanse om toppidrett og fotball er en helt nødvendig vei å gå. I likhet med finansmarkedet har Osloklubbenes virksomhet innen spillerutvikling endret markedet, og de gamle markedene kommer aldri tilbake. Vi må i tillegg endre statusen innen treneryrket. Vi må utdanne spillerutviklere og andre spesialister, og bruke mer ressurser her. Vi må slutte å bruke masse ressurser på spillere som vi vet aldri når norsk toppfotball. I likhet med finansbransjen er det faktisk et forhold mellom risiko og avkastning. De fleste av de gamle utlånsinstitusjonene finnes ikke lenger. De er fusjonert ut av kartet. Nå er fotballmarkedet ikke så brutalt, men resultatet kan lett bli det samme. Klubbene vil nok fortsatt eksistere, men som sportslige enheter vil nok mange bli helt radert ut av kartet. Men i Hordaland er de vel det allerede?

Til slutt vil jeg nevne det store lyspunktet, nemlig anleggssituasjonen. Her er det ikke A-lagstrenerne som har æren, men Trond Mohn, HFK med Roald Bruun-Hanssen i spissen, politikere og dyktige klubbledere. De nye krøllgressbanene vil føre til at flere spiller mer fotball enn tidligere. Det vil gi bedre utvikling for mange. Jeg håper at klubblederne som har vært dyktige på anlegg, nå også fører denne dyktigheten inn på området sport. Det er helt nødvendig for at Bergen og Hordaland skal komme på fotballkartet igjen, både på individ- og lagsnivå.

Per Kolstad

(er nok en gang egne meninger som luftes, og ansvaret er bare forfatterens).